Han går der, jamtn, lugn å trygg,
serfärlein, seker, bli å snygg
i ljösgrÃ¥ vÃ¥mmÃ¥lsdräkt. Ã... vÃ¥r han e, Ã¥ vÃ¥r han fer,
nå fjäsk han aller estimer;
han aller spring i ogjort ver,
â`` om han e riktut äkt.
En äkta jamt han e se lik,
hort han e fattu eller rik,
om bonn hell ämbetsman.
Kan aller bli en fjasku''n sprätt,
ifall han ha sitt fulle vett.
En höygfälstok blir ittnå sett,
bland folk i Jamtelann.
Ã... fast han syns sÃ¥ allvursam,
ja nästan butter, â`` sprÃ¥k Ã¥ glamm
de e hans lust å liv.
Te få e rävråmp riktut rögd,
te få en bralstut tyst å strögd,
ja â`` bällt du luur''n â`` dÃ¥ blir e frögd,
som går int te beskriv.
Ha jamtn bra te sköytes på?
De bäste, vå je kan förstå,
den friskest rot å stam.
Frå friheitsfolk i Svealann,
frå friheitsfolk på Trondheims strann,
som int fördrog når treldomsbann,
ha jamtn vyxe fram.
Ã... jamtn e sin feder lik,
en friheitssjel i politik
i meir än tusn år.
Han hata allt slags tyranni,
veit ittnå bätter än va fri.
Ã... sÃ¥ je tror han kom te bli
så läng, som väla står.